…  som congaseller bongotrommene, eller hva nå trommedelene var…

Det var en øyeåpner den gangen,
for det er absolutt ikke slik
at favorittmusikerne dine alltid
alltid matcher din egen smak,
når de skryter av favorittplatene sine.

I Amsterdam Record Shop rett overfor
overfor Dortmund sentralstasjon,
så jeg en gang dobbeltalbumet
«Get Up With It» av Miles Davis,
og tok den straks fordi den var helt ny.

(Jeg kjøpte også, rykende fersk og helt ny, Keith Jarretts
helt ny, Keith Jarretts «Köln Concert», en
rush. Ikke så mange år senere
Werner Panke snakket om en annen type rus,
Eller kalte han det et «rusmiddel». Det var
«Sun Bear Concerts», Keith i Japan, solo,
10 plater. Jeg bestilte dem fra «jazz by post»,
Jeg ser meg selv for meg i dag, da pakkebudet leverte,
løpende ovenpå med esken. Det var en
RAUSCH. Men hallo 🙂

Tilbake til «Get Up With It».
Hjemme hørte jeg på de fire sidene i ett strekk,
og ble begeistret, spesielt av den
lange, merkelig annerledes klingende «He Loved Him Madly».
Noen uker senere leste jeg i det franske
«Jazz Magazine» en anmeldelse av en franskmann
som ville bygge en bro
mellom den elektriske Miles, og
de lytterne som sørger over Miles‘ gamle musikk.
Miles‘ gamle musikk.

Så han skrev: «Folkens, vær så snill å lytte til
«Mayisha» og ‘He Loved Him Madly’.
«He Loved Him Madly», kanskje dere liker den også.
som E.S.P. og alle platene til den andre
av den andre Miles Davis-kvintetten.
Godt forsøk.

Det gikk noen år, så roste Brian Eno
Brian Eno hyllet denne hyllesten til The Duke,
som en blåkopi og lydideal for «On Land».
Jeg spurte ham om det en gang, og han sa
at han elsket det, sammen med alt annet, som congas
eller bongotrommene, eller hva nå trommedelene var,
hørtes ut så utrolig langt unna, 200 meter bak scenen.
bak scenen, som fra horisonten.

Jeg skulle gjerne hørt surroundversjonene av
HE LOVED HIM MADLY og ON LAND!!!!
On Land er tilgjengelig fra apple som surround hodetelefoner,
Jeg synes ikke det er på langt nær like spennende som
Som en ekte quad eller 5:1 miks.

Jeg elsker forresten også de to siste innspillingene
av Electric Miles. AGHARTA og PANGAEA.
Folk liker å kritisere dem for ikke å være gode
lydopptak, enten det er fra plate eller CD.
Men når man lytter til disse to dobbeltalbumene
fascinasjonen av lydene
alltid hatt overtaket
over det analytiske øret.